Min historie startet på denne jorden den 12. august 1967. Jeg begynte mitt liv her med å forlate denne verden i to minutter før de brakte meg tilbake. Jeg kom tre måneder for tidlig og veide ikke mer enn 500 gram.
Jeg var et rolig barn, og min familie pleide å reise til Harestuvannet, hvor de badet og koste seg. Min mor fortalte at så lenge jeg ble satt i nærheten av trær, planter og i skyggen, så lå jeg i kurven min og var fornøyd med alt jeg så rundt meg. Dette gjorde at min familie glemte meg igjen; min bestefar minnet familien på at jeg lå igjen i skogen. Dette skjedde tre ganger i mitt unge liv.
Da jeg var 10 måneder gammel, begynte jeg å ta mine første skritt; ved 12 måneder gikk jeg rundt. Ved fire års alder satt jeg på min fars skuldre, hvor han tråkket på en isklump og mistet meg ned i asfalten. Jeg fikk kraftig hjernerystelse. Jeg kan fortsatt huske lyden da hodet traff bakken. I en uke var jeg i et mørkt rom — de første dagene helt uten lys, så etter hvert kunne jeg få mer og mer lys. Denne tiden brukte jeg stort sett på å fundere over hvordan jeg var og hvorfor verden var slik den var. Jeg hadde også drømmer om mine tidligere tilværelser i vikingtiden. På denne tiden var dette bare drømmer for meg, men de fanget min interesse.
Når jeg var seks år gammel, lærte jeg å svømme, i havet ved Storsand i Oslofjorden. Vi pleide å reise ut til en liten holme og hadde hytte ved Oslofjorden som mine foreldre pleide å låne. Her fikk jeg mitt første møte med havet. Jeg elsket å være under vann, for det gav en følelse av frihet og vektløshet. Verden her var rolig og vakker; jeg kunne høre lyder på lang avstand, og alt var så annerledes og vakkert. Jeg elsket å gå på stranden og filosofere og undres. Jeg likte alltid mitt eget selskap med naturen; jeg trengte ikke alle menneskene rundt meg. Jeg var i mitt ess med det som skapte meg — naturen.
Jeg vokste opp som de fleste andre barn på denne tiden, men hadde uvanlig mange spørsmål om alt, om hvorfor ting var som de var. Mine spørsmål ble stort sett besvart med «det er bare slik». I en alder av 7 år skulle jeg få mitt møte med den andre siden på nytt. Jeg fikk blindtarmbetennelse som sprakk, og betennelsen spredde seg til bukhulen. Jeg forlot denne verden i to nye minutter før jeg på nytt ble brakt tilbake. Min mor ble gråhåret på den ene siden av hodet denne natten. Så gikk livet omsider som vanlig. Jeg ble 8 år gammel, og min bestefar bodde hjemme hos oss.
Som 8-åring ble jeg sendt på min første feriekoloni på Hudøy ved Tjøme. Jeg elsket dette stedet. Jeg vandret rundt alene i all slags vær og vind, satt alene for det meste og nøt stillheten, naturen og alt vinden bar med seg. Jeg husker spesielt godt at en av «tantene», som vi kalte det, kom bort og var bekymret for meg da jeg var alene. Etter å ha fortalt henne hvorfor jeg valgte å være alene, satte hun seg ned sammen med meg og nøt det samme som meg. Etter dette var hun ikke bekymret for at jeg var ensom. Jeg var også sammen med de andre barna, men trengte denne roen hver dag.
Jeg var et barn som hadde noen venner, men likte ensomheten og alt rundt meg. Jeg nøt solen, været, naturen og alt det fantastiske som kunne fylle min sjel med opplevelser.
Min bestefar døde i hjemmet vårt en natt da jeg var i slutten av 11-årsalderen. Jeg kan huske at jeg drømte at han kom til meg i drømmen og sa farvel, og at jeg alltid hadde ham og mine forfedre som voktet over meg. I denne drømmen fortalte han at han skulle møte sin avdøde kone, og at jeg ikke måtte være lei meg, for han ville komme til meg av og til.
Jeg sov lenge denne morgenen, og det var ikke skoledag. Jeg visste hva som hadde skjedd da jeg sto opp; min bestefar var allerede hentet og fraktet bort. Jeg fortalte min mor hvordan han satt da hun fant ham tidlig denne morgenen, og hun så på meg og klemte meg bekreftende. Denne dagen var underlig, men på en underlig måte også fin, da alle pratet om bestefar og alle tingene han hadde gjort og lignende. Savnet av ham var rart, og hver gang jeg kom inn i stuen, forventet jeg at han var der. Jeg kunne selvfølgelig føle nærværet hans lenge etter hans død.
Det var netter for begravelsen hans hvor han kom til meg og fortalte detaljert om hvordan han hadde det og slikt. Jeg kunne høre at han snakket fra stuen frem til begravelsen. I begravelsen følte jeg hans nærvær til høyre oppunder taket ved kisten der kroppen hans befant seg. Alle andre begravelser jeg har vært i, føler jeg det samme. Min mor slet med savnet i flere år. Men min bestefars død, der han vandret videre til sin nye tilværelse, åpnet noe i mitt sinn som sikkert hadde vært der hele tiden, men jeg var ikke klar til å oppleve dette ennå.
Jeg fikk åpnet opp en del av mine evner; alt er til sin gitte tid. Med dette fikk jeg muligheten til å se og oppleve de fra den andre siden. Jeg fikk mange opplevelser. Noen var litt skremmende, men stort sett opplysende og forklarlige. I min unge alder virket det som om opplevelsene var tilpasset min alder.
I en alder av 11 år fikk jeg en opplevelse jeg aldri vil glemme. Min far hadde koblet noen elektriske ledninger på en skjøteledning. Denne ledningen lå på gresset. Jeg skulle trekke den ut da det så ut som om det ville begynne å regne snart. Jeg tok tak og skulle trekke den ut. I samme stund fikk jeg 220 volt gjennom kroppen der jeg sto i fuktig gress barbeint. Følelsen i kroppen var både fascinerende og skremmende. Jeg stod stille og kunne ikke røre meg, men hørte og oppfattet alt rundt meg, mens en konstant elektrisk lyd gikk gjennom kroppen min. Jeg så min mor løpe bort til meg og slå ledningen ut av hånden min med en kjepp. Ledningen hang fast i hånden min. Det kunne ikke ha vært mange sekundene jeg stod der, men alt ble oppfattet som en evighet, som om tiden gikk saktere. I det ledningen slapp, falt jeg ned på bakken. Lyden fra elektriske apparater plaget meg i ca. 14 dager etter dette.
Etter hvert som jeg vokste opp, ble jeg 14 år, og mitt liv tok en ny utvikling. Jeg begynte å trene kung fu, noe som har mye å si for hvem jeg er i dag. Jeg trente kung fu frem til jeg var 20 år. I denne tiden opplevde jeg fantastisk utvikling med tanke på selvrefleksjon, og med tanke på fysisk og mental utvikling. Jeg opplevde sterke hendelser innen meditasjon og lærte meg å kunne forutsi hendelser en god stund før de skjedde. Jeg kunne føle hvem som kom mot meg inntil et par timer før det skjedde.
I det mentale rommet i meditasjon opplevde jeg to store begivenheter. Den første var at kroppen lettet fra der jeg satt, og jeg svevde oppunder taket inntil min mor tok i dørhåndtaket — i samme stund var jeg tilbake i kroppen. Den store opplevelsen nummer to var at jeg kom til et rundt rom med 13 dører. Jeg måtte finne riktig dør for å komme meg ut. Jeg hadde blitt advart om denne hendelsen, og at det er mennesker som aldri er kommet ut av dette stadiet, men veien ut var enkel.
Hver dør hadde sitt eget unike symbol og farge, og jeg forsto at de representerte ulike tider og transformasjoner. Det var fascinerende å se hvordan de 13 dørene kunne symbolisere alt fra livsfaser og historiske epoker til bevissthetstilstander og årstider. Etter nøye overveielse følte jeg meg dratt mot den grønne døren. Den utstrålte en følelse av ro, vekst og harmoni som talte til dypet i meg. Jeg innså at dette valget representerte mitt ubevisste ønske om å bringe mer naturlig balanse og healing, magi og energier inn i livet mitt.
Idet jeg åpnet den grønne døren, kjente jeg en bølge av fred og fornyelse skylle over meg. Det var som om naturen selv ønsket meg velkommen til neste fase av min reise. Jeg forsto at ved å velge denne døren, hadde jeg ikke bare funnet veien ut av rommet, men også tatt et viktig skritt i min personlige utvikling og åndelige vekst. Denne opplevelsen lærte meg verdien av å stole på min intuisjon og søke harmoni i livet. Den grønne døren viste seg å være nøkkelen til både å avslutte denne delen av meditasjonen og å åpne opp for nye muligheter for healing og vekst i mitt daglige liv. Men det førte også til at jeg stoppet meditasjonen før jeg kom til dette rommet igjen, for i mitt indre skal dette valget kun tas én gang, selv om muligheten for å komme dit er der.
Jeg mener at jeg fremhever en mer bevisst og reflektert utvikling, der jeg ikke bare beveger meg gjennom erfaringene, men faktisk tar meg tid til å prosessere dem før jeg går videre. Slik kan jeg sikre at hver fase av reisen gir meg maksimal vekst og forståelse av det jeg opplever som en Alfr.
I alderen 16 til 18 år begynte livet å ta vendinger mot litt festing og uteliv, men mitt fokus var likevel det samme. En rekke overnaturlige hendelser fulgte meg. Et par av hendelsene var følgende: I en leilighet hos en kamerat var det en alkoholisert onkel som hadde drukket seg ihjel. Alt av alkohol ble dyttet ned fra stuebordet så det knuste — det var umulig å kunne drikke øl i dette huset.
En annen hendelse var på en gammel gård på landet, fra 1600-tallet. Jeg kunne se et par av eierne som gikk rundt på gården. Ved låven, når jeg prøvde å gå inn, ble jeg forhindret av en ugle som sperret veien for meg. Andre kunne gå inn, men jeg fikk ikke lov. Det viste seg at gårdsherren hadde hengt seg der.
Jeg har opplevd mange slike hendelser gjennom livet. De har alltid et ønske om å fortelle sin historie, så de kan komme seg videre. Det er bare å høre på dem eller la dem vise deg det de har å fortelle. Men vær obs: de kan bli så ivrige at de tar over, selv om dette ikke er hensikten. Så om det føles for påtrengende, trekk deg tilbake og si «hvorfor», så kan du gå tilbake, og de roer seg. Etter dette går de videre.
Evnen til å se fremtiden, forutsi hendelser og helbrede, samt ta plager og sykdommer, er i min slekts historie. Å ta plager er enkelt, men ikke alle plager kan tas og kastes; noen overføres til deg selv. Men hvis andre plager innen en uke etter at plagene er tatt fra noen, vil du da begynne å føle symptomer selv, men aldri den samme sykdommen, heller ikke like alvorlig — men de kan være alvorlige nok.
Videre i livet fikk jeg to vakre jenter, som hver av dem er unike og herlige; de har hver sin personlighet, men har også min slekts egenskaper. I en liten periode var det lett å utnytte evnene deres — som at vi kunne spørre om det kom noen på besøk, og svaret stemte alltid. Dette ble lett å utnytte, frem til jeg mente at det ikke var dette gaven deres skulle brukes til, og vi sluttet å spørre.
Ved en alder av 27 år ble jeg forgiftet og gikk gjennom alle prosesser som man må gå gjennom før man vandrer videre til neste reise. Jeg ble akutt syk om natten, et par timer etter kveldsmaten. Det kom alle veier, og jeg ble så svett at jeg bokstavelig talt sklidde ned fra toalettet. Etter ca. tre kvarter opplevde jeg å være tappet for krefter; mine siste krefter brukte jeg på å komme meg inn i sengen, og la meg utslitt på ryggen.
Fase to var at det kjentes som om blodet kokte og kriblet i hele kroppen. Jeg ble gradvis lammet og kunne ikke bevege meg. Fase tre var at jeg mistet hørselen, så stemmen, og så begynte synet å bli svakere og svakere helt til det forsvant, samtidig som om hele kroppen forsvant. I brøkdelen av et sekund kunne jeg se meg selv ligge på sengen.
Jeg befant meg oppunder taket på høyre side; jeg var bevisst over situasjonen, og jeg undret meg ikke over den. Det var for meg helt naturlig; jeg hadde ikke lenger noen spørsmål om hvorfor, men jeg husker at jeg svarte på et spørsmål jeg fikk eller stilte meg selv: «Hva med barna mine?» I samme øyeblikk var jeg tilbake i kroppen min. Den natten frøs jeg hele natten, og om morgenen tok jeg meg en varm dusj for å få varmen — jeg stod der i en halv time. Jeg overlevde denne gangen også, og var ekstremt sulten og trengte næring, spesielt salt og vann, men også mat. Etter ca. en times tid følte jeg meg som meg selv, bortsett fra at kroppen var mer følsom for ytre følelser enn den var før. For eksempel kan jeg føle hver liten elektrisk ladning i vinden. Fargene er penere og klarere, selv nå, 30 år etter. Jeg konfronterte min lege med hendelsen, og han bekreftet at jeg hadde gått gjennom dødsfallene. Han tok blodprøver av meg, som kom tilbake normale, bortsett fra at jeg har et unaturlig høyt oksygennivå i blodet — det tar til seg 98 prosent oksygen.
Min neste store hendelse var at min kone fant seg en ny mann, og ekteskapet gikk til skilsmisse. Dette var en sterk depressiv fase for meg å være i. Etter ca. 14 dager med dyp selvransakelse av egne følelser — og igjen, hvor disse følelsene kom fra og hva jeg kunne gjøre for å endre dem — begynte jeg å granske hvorfor nettopp denne følelsen oppstår i denne situasjonen, og hva jeg kunne gjøre for å endre den. Det viste seg at mange av følelsene hadde grobunn i tidligere opplevelser og oppfatninger. Jeg kunne endre dem, så lenge jeg forsto hvor de kom fra og hvorfor. Mitt første skritt var å sette opp positive ting ved bruddet og veie dette opp mot det negative. Jeg utelukket barna i denne listen, men fokuserte på meg og mine følelser, slik at jeg kunne behandle alle følelser rundt barna når jeg hadde fått orden på meg selv og mitt sanseliv. Barna hadde jeg kontakt med daglig.
Neste fase var at barna ble nektet å komme til meg. Dette var en tung tid, men jeg møtte dem hver dag til og fra skolen, og de kom innom. Dette ordnet seg med tiden. Jeg begynte å føle på ensomhet i hverdagen, og oppsøkte mennesker, til tross for at jeg klarte meg fint med lite menneskelig kontakt foruten min nærmeste familie.
Jeg møtte så min store kjærlighet, som nå er min nye kone, og som jeg fikk min tredje datter med. Livet viser seg stort sett til å endre seg til det bedre etter en stund. Selv om ting kan virke ødeleggende og ekstremt negativt, har livet en egen evne til at ting blir bedre. Man ser det bare ikke når man er i sentrum av hendelsen, men når man beveger seg bort fra sentrum, ser man alt det positive utvikle seg over tid. Igjen hersker kaos og orden overalt i universet.
Livet som Alfr er et fantastisk liv av lærdom, forståelse, innsikt og tilgang til de andre dimensjonene som finnes, samt til tidligere liv. Helbredelse, forutsigelser, med mer. I det store og hele er det et interessant liv som de fleste mennesker fornekter.
Om Slekten og Røttene
Denne indre styrken er et velgjørende testamente fra mine forfedre, som speiler deres udødelige viljestyrke og evne til å utforske, forstå og mestre det ukjente. Naturen, som over millioner av år har formet menneskeheten, har også formet meg til å beherske denne styrken. Jeg føler en dyp tilknytning til vesener fra de norrøne tidene, og jeg strekker meg enda lenger tilbake i tid, til de første nordboerne. Jeg har sterk tilknytning til Danmark, Island, Skottland, til dels Sverige, og selvfølgelig Norge, som er mine forfedres grunnpilarer.
Min tiltrekning til de norrøne kreftene og skapningene har vært med meg siden barndommen, og på samme måte har hyllesten til jordens krefter vært en konstant del av mitt liv. Jeg har overlevd mot alle odds, takket være min kontakt med naturen og dens krefter og skapninger, samt min evne til å lytte til dens stemme og følge dens vei. Jeg har alltid følt en sterk tilknytning, ikke bare til mytologiske skapninger og de gamle gudene, men også til jordens krefter, og jeg har erfart og vet at både de norrøne kreftene og de eldste skapningene av jorden fortsatt omgir oss og påvirker oss.
Denne energien og kraften tror jeg er en gave fra mine forfedre. Forfedrene mine har gamle tradisjoner innen urgammel magi og mystikk, samt håndverk, og jeg viderefører disse i mine handlinger og kreasjoner. For meg er alt i naturen en stor symbiose; alt er avhengig av hverandre, enten det er et menneske, et tre, et dyr, eller jordens krefter.
Jeg har viet livet mitt til det filosofiske, naturlige og alternative, samt kunstneriske ting som omfatter både visuell kunst og håndverk. Mitt indre driv til å uttrykke meg selv og mine observasjoner samsvarer med den evige strømmen av energi som har formet mine slektninger gjennom tidene. Mine malerier, skulpturer og kunsthåndverk er ikke mer enn fysiske manifestasjoner av alt som jeg observerer og opplever — alt som naturen, livet rundt meg og jordens krefter forteller meg.
Det viktigste for meg er å være til stede i nåtiden, lære av fortiden, og å formidle kjærlighet, forståelse og medfølelse som kan bringes videre i generasjoner inn i fremtiden. Dette er de mest verdifulle gavene vi kan gi hverandre. Vi er alle vevd av de samme trådene; vi er alle drevet av den samme kraften, og det er opp til oss å oppdage denne kraften i oss selv og i andre. Vi er alle den samme rasen, med de samme drømmene, savnene, håpene og forventningene. Vi må lære å forstå og akseptere hverandre, å elske og respektere hverandre, for bare da kan vi oppnå harmoni og balanse i våre og andres liv.
Uavhengig av om du tror på en gud, Jesus, Jomfru Maria, engler, alver eller hva det måtte være, er kreftene de samme. Men jeg har en tilnærming hvor naturens og universets krefter er de som er grunnleggende og fullstendige; alt annet er menneskers egne manifestasjoner av religioner. Religioner stopper utvikling og setter grenser der det finnes muligheter og forståelse av det essensielle i skapelsen.
Slektstavlen — Familien Wiig på Morssiden
(Et utdrag av slektshistorien slik den er dokumentert, fra Eidanger og Christiania.)
Første generasjon: Søren (født anslagsvis 1603–1663), far til Marie Sørensdatter.
Andre generasjon: Marie Sørensdatter (1668–1746), født på Nordal Sætre i Eidanger, gift med Michel Larsen. Mor til blant andre Maria Michelsdatter.
Tredje generasjon: Maria Michelsdatter Sættre (1707–1784), Eidanger, Telemark, gift med Iver Arnesen. Deres sønn, Michel Iversen Sættre (1749–1828), var gift tre ganger (med Anne Larsdatter Bakke, Antonette Olsdatter og Gunhild Larsdatter) og far til ni barn.
Fjerde generasjon: Ole Johannes Wiig (1873–1928), født i Christiania, sporveisarbeider, gift med Hulda Elise Wiig f. Johansen (1869–1904) og senere Elise Marie Wiig (1882–1946). Far til ni barn, blant dem Sofie Oleane.
Femte generasjon: Sofie Oleane Borgersen f. Wiig (1913–1943), gift med Walter Lorang Borgersen. Mor til Unni, Mary og Roger Borgersen.
---
Dette er historien bak filosofien i denne boken — ikke en oppdiktet ramme, men bakgrunnen for et livssyn som er formet gjennom nær-døden-opplevelser, meditasjon, drømmer og en livslang forbindelse til naturen og forfedrenes arv. Det som følger i Bok Én, Bok To og Bok Tre, er det denne reisen har brakt frem i dagen.